Stolt Ranvaring Henger I en Tynn Trad
Stolt ranværing henger i en tynn tråd. Jeg er fryktelig glad i Skonseng, men hvis Rana kommune ikke legger til rette for å bo her, har jeg heldigvis hele verden som alternativ
Når noe går godt og utvikler seg i positiv retning, ja, da legger man jo ikke ned – eller? Jeg snakker selvfølgelig om Skonseng skole, som foreslås nedlagt i fem av syv forslag. Kommunedirektøren begrunner dette med fraflytting fra distriktene og en aldrende befolkning. Hallo! Har han ikke fått med seg at elevtallet ved Skonseng skole faktisk har økt med 31 % de siste ti årene?
Rana kommune er stor på næringsutvikling. De investerer i en dypvannskai til 476 millioner, setter av over 500 millioner til en ny, stor flyplass, og kjøper aksjer når nye, grønne etableringer står på trappene.
Flere aktører jobber iherdig med mobiliserings- og rekrutteringsprosjekter for å tiltrekke nye innbyggere og for å få dem som flytter ut for å studere, tilbake. Dette er gode prosjekter som skal bidra til vekst og utvikling, men kommunen undergraver dem ved å ikke prioritere barn og oppvekstmiljø. Hvordan skal vi tiltrekke oss nye innbyggere når grunnleggende oppvekstvilkår ofres?
Når folk vurderer å etablere seg et sted, er to ting essensielle:
- Jobb.
- Trygge og gode oppvekstvilkår for barna.
På det første punktet er Rana kommune sterke. Her satses det. Men dessverre er dette noe også mange andre steder i verden er gode på. En jobb i Mo i Rana holder sjelden for å lokke en småbarnsfamilie til seg. På det andre punktet feiler de. Å legge ned skoler og svekke oppvekstmiljøet står i sterk kontrast til ønsket om å få flere til å bosette seg her.
Når man ser de summene jeg nevnte ovenfor, er det skremmende å se hva de er villige til å gjøre for småpenger. De foreslår å legge ned Skonseng skole – en skole som allerede betjener flere tidligere skolekretser. De er villige til å sette 5-, 6- og 7-åringer på timeslange bussturer for å komme seg til skolen. De er villige til å rive en bygd i vekst – et trygt og godt nærmiljø for barna – i fillebiter. Og de er villige til å forkaste det mest unike salgsargumentet for å tiltrekke nye innbyggere: å kunne bo i utkanten, men med kort avstand til jobb og liv i sentrum – altså trivsel, bo- og blilyst.
Jeg var en gang en stolt ranværing. Jeg vokste opp i et godt og trygt nærmiljø på Skonseng. Jeg var en av de ungdommene som faktisk ville tilbake til Rana etter endte studier, og som har framsnakket Rana til alle på min vei. Nå er jeg etablert på Skonseng med mann og tre barn. Jeg har tenkt at jeg skal snakke varmt om Rana til mine barn, og jeg har ønsket at de skal ut og studere og oppleve – men til slutt komme hjem igjen. Akkurat nå faller dette i grus. Stolt ranværing henger i en tynn tråd. Jeg er fryktelig glad i Skonseng, men hvis Rana kommune ikke legger til rette for å bo her, har jeg heldigvis hele verden som alternativ.
Jeg skulle ønske at de som sitter med makten og som skal ta gode valg for innbyggerne og fremtiden til Rana, faktisk hadde kjennskap til sin egen by og kommune.